Villmark/frilufts jenta
Livet i gode og vonde dager
Vanskelig å snakke (Triggende)
Jeg synes det er veldig vanskelig å sette ord på åssen jeg har det om dag, pluss at mange andre ting gjør at jeg ikke klarer det heller. Men jeg skal prøve å skrive den alt jeg føler og tenker nå. Så håper det blir lett å lese til slutt for dere.
Jeg har det ikke lett for tiden, men jeg har klart å stått imot noe tanker.
Jeg orker ikke å finne på noe med venner mer, fordi jeg klarer ikke å være til sted. Jeg faller inn i hodet mitt og i tankene min. Så jeg klarer ikke å kose meg med venner, selv om jeg har klart det før. Jeg har bare kommet så langt inn i mørket, at det er vanskelig å glede seg. Noen få ganger klarer jeg det, men mest ikke. Jeg er bare hjemme og ser på film eller noe annet, og går noe små turer med felix. Jeg orker ingen ting, jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt sånn. Men det har det. Til og med mamma har startet å bli nervøs for meg, siden jeg ikke er noe ute. At jeg bare liker hjemme. Jeg vet at jeg ikke kan forsette sånn. Men hva kan jeg gjøre da?
Fordet første så er jeg skyld i alt sammen selv, det er min skyld at jeg ikke får gjort noe. Men jeg tørr ikke og klarer ikke å fortelle til A eller noe andre åssen jeg har det. Fordi hvorfor skal jeg fortelle det, jeg har ikke rett til noe hjelpe. jeg fortjener ikke noe hjelp. det er andre som trenger mer hjelp enn meg. Jeg tenker sånn, når det kommer til å fortelle åssen jeg har det. Jeg klarer ikke å komme meg ut av den tankene gangen. Men det er jo ikke noe rart heller. Jeg har fikk jo avslag på DPS her for en stund siden. Og det sitter forsatt i meg, at jeg ble avvist der fra. Jeg er en stilleperson, og trenger lang tid til å klarer å åpne meg til noen. jeg prøver jo så godt jeg kan, men jeg klarer det forsatt ikke.
Det er nok mange grunner til det, Det er:
* Redd for at det skal bli for dumt
* Føler jeg dummer med ut
* Redd for at de ikke skal tro meg
* Redd for å skuffe familien eller venner
* Føler jeg ikke har rett til hjelp eller å få det bedre.
* Redd for å gråte
* Føleser meg svak, vis jeg ikke klarer å holde maska min
* Angst til tusen for å gå ut eller åpne munnen min for å si noe.
Det er noe av grunnene jeg kom på nå, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hodet er i fult kaos, og jeg føler jeg ikke kan snakke. Hver time med A , bestemmer jeg meg for at jeg skal si alt som det er. Men hver time, blir det samme som siste (neste). Jeg klarer ikke, fordi jeg er for redd. For hva A mener og synes. Jeg vet godt at jeg er veldig flink til å jobbe mot meg selv. Men å tenke og si at jeg fortjenner ikke hjelp, og ingen vil høre som åssen du har det, det er bare dumt og teit å si det sånn, og jeg fortjenner å ha det vondt.
Det jeg har klart å holdt meg unna, det er så klart SM og SS, SS har jeg sprekk en del på. men som hodet mitt er nå. driter jeg rett å slett i hva jeg gjør med meg selv. Jeg har så mange tankener om å skade meg, eller ta overdose. Heldigvis står jeg imot det siste ennå. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke klarte å stå i mot, at jeg bare kunne ha gjort det. For da hadde vel alt vært bedre for meg. Men jeg er flink jente som klarer å stå i mot det ennå. Jeg håper det snart kommer litt mer lys inn i livet mitt.
Det at nav vil og mener jeg er klar for å jobb, det gjør meg livredd og har ikke lyst til det. Men selv om det, så skal jeg prøve. Men er redd for hva som kommer til å skje da. Fordi jeg er veldig flink til å bryte ned selvtilliten min. For jeg menger og tenker at jeg ikke klarer å gjøre noe riktig. Jeg feiler hele tiden, mener jeg selv da. Og klarer ikke å ta imot Når folk skryter av meg. Jeg må endre tanke gangen min, men vet ikke åssen jeg skal klarer det. Så jeg gleder meg ikke ut i jobb, men skal prøve det så godt jeg kan.
Den time med A i dag, var ikke helt bra. Så neste hver gang holder jeg ting inne i meg selv. A startet å snakke om at de timene våres ikke var som time på DPS. For vår timer er mer som støtte, en behandling. Det blir et nedlag for meg å høre, men tanke på at jeg ble avvist av DPS. Så jeg føler jeg ikke fortjenner et bedre liv eller noe. Jeg tørr ikke å søk på nytt der ut heller. Men timen med A igjen. Jeg klarer ikke å si så mye her heller. Men i dag var det noe som var litt merkelig for meg. Jeg slet med å holde øynene uten tårer. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn i dag. Men jeg anger nå, på at jeg ikke gjøre noe annet. Men jeg vet jo ikke en gang grunnen til, At jeg ville gråte. Så jeg stengte det inne meg selv igjen. Som vanelig.
Jeg savner de jeg klarte å snakke med for lange siden, for mine problemmer først på kjent blandt folk. Jeg savner de så mye, de klarte jeg til slutt å snakke med. Men jeg kunne ikke ha de mer, eller slutte hos de fordi jeg ble for gammel for det. Jeg savner den tiden jeg klarte å skade meg ille, sånn at jeg måtte sy. Fordi da var det ikke så mye jeg trenge å fortelle. De så at jeg hadde det vondt. Og jeg savner det, bare fordi jeg klarte å be om hjelp da. og det gjør jeg ikke noe. Savner å kunne tørr å si at jeg trenger innleggelse eller noe. Jeg klarer det ikke mer nå, jeg er for feig og redd:( Tankene som SM blir sterkere og sterkere:(
Sorry for et langt og negativ innlegg, Jeg måtte bare få det ut og se om det hjelper litt:)
Villmark/frilufts jenta 
*varme styrkeklemmer*
Jeg skulle ønske ting var enklere for deg. Det er skikkelig vanskelig å sette ord på ting, og når man først havner i det mønsteret med å være stille så er det veldig vanskelig å bryte ut av det. Jeg slet veldig med dette problemet før, men det har bedre seg veldig. Både fordi jeg har fått god tid til å stole på Psykolog I, men også fordi vi har jobbet mye med å hjelpe meg å snakke.
Jeg skjønner ikke hvorfor du fikk avslag på DPS’en, for det er tydelig at du ikke har det noe bra. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for at ting blir bedre, men jeg er så langt unna, dessverre.
Vit at du er i tankene mine, og at jeg savner deg. Og at jeg er glad for at du ikke har gitt etter for SM-tankene. Jeg bryr meg. Du betyr noe. Du fortjener hjelp. Du fortjener bedre enn dette.
*klemme masse på*